Amerikareisen #2

Amerikareisen #3

Det er 8. mars. Jeg reiser alene. Følelsen av frihet og styrke. 

Solen skinner i Southampton. Det er vår. Det er vår i meg også, kriblingen og forventningen. 

Når jeg kommer ned til frokost og ser utover salen leser folk avisen. Det første jeg legger merke til. Et avislesende folk. Aviser på hotellet. Gratis, fysiske aviser. 

Jeg forsyner meg med Financial Times. Helgeutgave, med Life&Arts. Koser meg lenge, så lenge at jeg nesten ikke rekker utsjekken. 

Hotellet vrimler av cruiseturister. Staben er rutinerte. De er vant til cruiseturister. At det kommer mange om gangen. Systemer for håndtering av bagasje og taxi.

Jeg blir sittende i kafeen på hotellet. Skrive, se på folk og drikke kaffe. 

Når det er min tur til å dra, er jeg en av de siste. Taxien er forsinket, det har vært mye å gjøre, men hotellets folk beroliger og prater. Hvor er du fra? Norge? Det er fint! Første gang på cruise? Du har god tid, du kan slappe av. Kos deg!

Cherio! Jeg smiler. Ser med en gang hovmesteren for meg. Jeg står i innsjekkingen til skipet når jeg hører den muntre stemmen. 

Good evening! Hello! Alle smiler og hilser hyggelig når vi møter hverandre i gangene. Det er som å være på fjelltur i Norge. 

Det er booket bord for meg klokken 18. Stolen blir trukket ut og den hvite, stive servietten blir lagt i fanget mitt. Steak og yorkshirepudding. Hva vil du ha å drikke? Har dere noe alkoholfritt? Vi har alkoholfritt øl. Ja takk! Kan jeg få kortet ditt? Nøkkelkortet som alt registreres på. Nei, det har jeg lagt fra meg i lugaren. Jeg har låst meg ute. 

Ikke noe problem, snakk med purserne, de ordner. 

Med nytt nøkkelkort går jeg tilbake til lugaren. Der treffer jeg Judith, vi hilser, hun sier at hun er stuepiken min på denne turen. 

I dag nyter jeg den gode følelsen av å bli oppvartet, at andre trer så raskt hjelpende til, at jeg ikke trenger å lete så lenge for å finne løsningen selv. Her er alle rutinerte og vennlige. De blir ikke gretne fordi jeg er vimsete og trøtt. 

Jeg tar en spasertur oppover. Vil ut på dekk. Se på havet. Se om jeg ennå ser land. Jeg er helt alene, det er øde og mørkt. På øverste dekk er rekkverket bare i livhøyde. Suget i magen kommer og jeg tenker på Agatha Christie. Ser for meg en skygge som kommer bakfra, som dytter meg over rekkverket, et hyl i mørket som ingen hører. 

Jeg går inn igjen. Det har vært nok spenning for i kveld.