Amerikareisen #3

Klokken nærmer seg middag og gallaaften. Black and white. Det er heldigvis ikke det mest krevende å finne i garderoben min. Heldigvis har jeg gullvesken og noen smykker med. 

I går følte jeg meg sterk, i dag har jeg følt meg svak. 

Dagen startet tidlig, søvnen var det så som så med. Jeg må venne meg til gyngingen og knirkingen. Sto opp klokken halv syv, kokte en kopp med kaffe og gikk ut på dekk for å skrive. De eneste som var der var mannskapet som spylte dekk. Etterhvert kom joggerne og turgåerne. Været var mildt og lett overskyet. Livbåtene henger over meg. Det er flere enn på Titanic. 

Treningssenteret åpnet klokken seks og jeg har en plan om å få trent litt hver dag på turen. Gjøre det til en helsereise. Fungerte bra det. Morsom opplevelse å  løpe på tredemølle i bølger. 

Frokost i Carinthia lounge. Yoghurt, frukt og musli. Her er det rolig. 

Biblioteket er på 8. dekk. Helt fremme. Får en god lenestol der jeg kan se havet foran meg og lese. Jeg har tatt med Paul Auster sin New York trilogi, tenkte det var passende litteratur. Foreløpig appellerer det ikke helt. 

En avtale var forhåndsbooket, og det var et besøk i velværeavdelingen. Saunaer og ulike bad. Hjertet dunker litt ekstra nå, for dette er ubehagelig å skrive, men det var her det skjedde, det som jeg heldigvis har vært nokså forskånet fra så langt i livet. Det som fikk meg til å føle meg svak. 

Etter å ha badet en stund gikk jeg inn i badstuen. En badstu med seks små nisjer. Vakre hvite og grønne fliser. Nisjene var buede som nisjene i greske og romerske palass med statuer inni. Der satt det to eldre menn fra før. Som vanlig ble det hilst. Det var deilig å sitte der, kjenne lukten av urter og at spenningene slapp taket. Så gikk den ene ut og bare han som satt ved siden av meg ble sittende igjen. Da han reiste seg for å gå, stilte han seg opp rett foran meg og sa noe. Jeg ble forvirret, fordi det kom uventet. Han sto så nær og jeg satt fast inne i nisjen. Jeg spurte hva han sa. Da gjorde han bare tegn ned til den minimale speedoen og sa: “Tuch it! I know you want to”. Jeg sa nei, han sa “Come on!”. NEI! Jeg tok frem det dype og tydelige neiet. Han gikk. Det skjedde ikke mer, men jeg ble lammet. Jeg satt bare der alene. Prøvde å puste, prøvde å tenke. Jeg burde gi beskjed til noen slik at han ikke gjør det med andre. Men jeg klarte ikke. Ville ikke lage oppstyr. Redd for konfrontasjon og at jeg ikke ville bli trodd. 

Det var først da jeg kom inn og skulle få massasje, det brast. Jeg måtte fylle ut et skjema over vondter og stressnivå. Hun reagerte da jeg hadde krysset av på 9. Jeg sa at det hadde vært litt mye i det siste, men så klarte jeg ikke å holde det inne, jeg fortalte hva som var skjedd. Tårene rant og jeg unnskyldte meg. Jeg måtte ikke unnskylde meg sa hun. Det ble et nært øyeblikk der. Hun fortalte at hun var fra Maurizius, hun jobbet på båten ni måneder i strekk og så dro hun hjem. Nå skulle datteren fylle 18 år og hun var ikke der. Det er ofte de gamle mennene, sa hun. De kommer gjerne her også, men vi har nulltoleranse for krenkelser. Hun meldte fra til sjefen og vi ble enige om at hvis jeg ser ham igjen, skal jeg gi beskjed til dem og så skal de ta det videre med sikkerhetsfolkene. Det er ikke i cruisselskapets interesse at folk ikke føler seg trygge. Hvis du trenger noen å snakke med må du bare komme til oss. Vi er her. 

Jeg forteller denne historien, fordi det er en del av det å reise alene. En del av det å leve alene. Noen føler det som en provokasjon at kvinner gjør noe alene. Noen føler det som en provokasjon at kvinner går med korte skjørt. Noen føler fremdeles at de er berettiget til å ta for seg når kvinner byr seg frem på den måten. Det får drapsinnstinktet mitt til å våkne. Jeg får lyst til å kutte ku…. av dem. 

Men jeg prøver også å fortelle om hvor sårbart det oppleves og hvor dypt følelsen av å ikke ville lage oppstyr sitter. Følelsen av å skulle være snill pike. Følelsen av at min sterke reaksjon på “så lite” ikke er legitim, fordi det alltid er noen andre som har hatt verre opplevelser. Følelsen av ensomhet fordi jeg ikke var sammen med noen, men også den gode følelsen av å oppleve at det er noen der, selv om de var helt ukjente. 

Jeg har tilgang til velværeavdelingen hele oppholdet. Jeg vet ikke om jeg kommer til å gå tilbake. Kommer sinne til å overvinne redselen? Hvem er sterkest? Er det den delen av meg som vil skrike FØKK DEG DIN GAMLE GRIS!!! Eller er det den delen som kryper sammen og oppholder meg der jeg føler meg trygg. 

Dette er den daglige kvinnekampen. Det er å våge å gjøre det jeg har lyst til, selv om jeg er alene, selv om jeg er kvinne. Det burde være like trygt å eksistere som kvinne, som det er å eksistere som mann. Jeg syns vi skal snakke mer med guttene våre om å ikke bli overgripere enn vi skal snakke med jentene våre om å aldri gå alene eller bruke “korte skjørt”. Vi MÅ snakke om hvorfor menn blir overgripere. Menn må snakke med menn. Jeg reagerer når menn sier at relasjoner er en privatsak. Det er ikke det! Det påvirker andre, det påvirker samfunnet. Før var vold i nære relasjoner en privatsak. Vold kan ha så mange ansikter. Jeg møter alt for mange menn som har berøringsangst i forhold til dette. De vil ikke snakke om det, de stenger ned. Det gjør meg rasende. Da hjelper det lite å heie på kvinner på kvinnedagen. Så lenge vi, og særlig menn ikke snakker sammen, kan de heller ikke korrigere hverandre. Tenk så bra hvis noen faktisk kunne gitt en vennlig korreksjon og sagt at det der, det er faktisk ikke greit. 

Jeg trenger en klem. Jeg trenger noen som sier: Det er ikke greit. Jeg trenger at de sier det til sine kompiser og ikke til meg. Jeg trenger ikke massasje, jeg trenger ikke at noen sier: Du kan takke deg selv, det var du som valgte å være alene, det var du som valgte å reise alene. Da kan kroppen hvile, da kan kroppen gå ut av alarmberedskap. 

Dette er livet. Det er oppturer og nedturer, også på cruise. Jeg gikk i seng med tonene fra jazzbandet som spilte “My favorit things”. Jeg så for meg Julie Andrews og smilte.