Amerikareisen #6
Gjengen jeg traff på solo travelers get-together; herlige folk! Jeg overvant ubehaget og frykten med å oppsøke et sted ment for å treffe noen. Ubehaget med å ikke finne noen å snakke med. Og når jeg er brutalt ærlig, så handler det noen ganger om å bli sittende fast med uinteressante folk. Jeg har sagt det før, det alltid er noe interessant å lære i møte med folk, men det er ikke alltid jeg har lyst å gå inn i analyse- og terapirollen. Sitte som en tålmodig mor og la ham få fortelle om alt han kan. Ofte er det interessant å gå på foredrag, jeg liker det, men jeg er mer interessert i hvem folk er enn hva de kan. Overfladisk småprat er utmattende.
Men her traff jeg altså en nydelig gjeng. Her er Sverige, England, Tyskland, USA og Norge representert. Alle med ulik bakgrunn, men alle med et ønske om å oppleve en lagsom reise til havs. Å være på en ocean liner (som er noe helt annet enn et cruiseskip, har jeg lært). Superinkluderende. Bli med i Whats App gruppen. Her legger alle ut når de har tenkt å gjøre noe og så hiver andre seg på. Men det beste er at dette er en gjeng som også syns det er ok å ta en pause, gå tidlig i seng. Jeg tror flere av oss kjenner på behovet for å lade batteriet alene. Men vi spiser middag sammen, vi går på foredrag, konserter og kino. Jeg lærer noe nytt. Vi har samtaler om relasjoner, om hvordan det er å velge å leve uten partner og barn, men også om savnet etter nettopp barn og partner, elsker at det var en mann som tok opp dette. Vi ler masse! Fem minutter etter at jeg traff dem sier en: Vil du og være med på show når vi kommer til New York? Jeg skal bestille billetter nå, her skal jeg sitte, pass på at du får plassen ved siden av. Så da blir det Titanic musikal i New York.
Da jeg dagen etterpå fortalte om om ranten min og foranledningen for den, var den umiddelbare responsen støtte og forferdelse, men også handlekraft! Vil du at vi skal gå til purserens kontor igjen? Som en gruppe? Skal vi gå nå, med en gang? Har du fått noen kompensasjon? De vil jo ikke ha dette ut!
Fantastisk å oppleve at en gjeng som jeg såvidt har møtt, er villige til å stille opp på den måten! En gjeng som sier: Nå henger du med oss! Her kan du føle deg trygg!
Det er fantastisk (og viktig for meg) å ta med seg! (Jeg hadde en feil antakelse om at når jeg fortalte om noe vanskelig og viktig, så ville jeg bli avvist. Det gjorde jeg ikke.)
Så vil jeg også takke alle dere som gir meg oppmuntrende heiarop! Takk! Det betyr mye. Det gjør det lettere å bruke stemmen. Merkelig nok har jeg fått litt vondt i halsen i dag. Jeg har tre ulike tolkninger: Enten har jeg blitt truffet av noe forkjølelsesaktig, eller så har jeg skreket for mye, eller så har jeg skreket for lite før og når jeg gjorde det nå, ble stemmen utslitt. Så enten må jeg skrike litt mer for å venne stemmen til det, eller så må det bare smøres med honning fremover.