Amerikareisen #5
Etter middag var det coctails med kapteinen og hans mannskap. Jeg gikk etter kort tid. Var verken i feststemning eller i stemning til å hedre kapteinen. Det jeg var i humør til, var at kapteinen skulle komme til meg og beklaget at jeg hadde opplevd det jeg hadde, på hans vakt.
Da jeg kom til rommet var det en lapp til meg utenfor døren. Den startet med: We are sorry… og jeg tenkte at det var hyggelig, men jeg trakk en forhastet konklusjon. Det de var leie seg for, var at de ikke fikk trukket beløpet som var påløpt i velværeavdelingen fra kredittkortet mitt. Men de kunne glede meg med at jeg kunne få lov til å ringe banken min, helt gratis. (Selvfølgelig var det dumt av meg å ikke sjekke når regningen for kredittkortet forfalt, helt min feil). Her er ingenting helt gratis. For eksempel koster grunnpakken med internett 140 USD. Det betyr at hvis alle 2695 passasjerene i snitt kjøper denne pakken, tjener de rundt regnet 4 millioner på å selge internett i syv dager. Kanskje er det normalt å betale 1500 kroner for internettilgang i syv dager(dette er tilgang uten streaming)? Bare at vi i Norge er bortskjemte på dette området også? For meg føles det ikke som en fair pris, det virker mer som en monopolpris.
Grensen min var nådd. Snill pike, ikke lage oppstyr kvoten var brukt opp. Jeg gikk både til velværeavdelingen og sa hva jeg mente om oppfølgingen deres og jeg gikk til purserens kontor og ga beskjed der også. De beklaget. Likevel kunne jeg ikke fri meg fra følelsen av at det de beklaget mest var at dette kunne gi dem dårlig publisitet. Meg ga de egentlig pur faen i.
Telefonen ringte da jeg sto i dusjen. Klokken var halv ni. De ville gjerne ha et møte med meg slik at de kunne få full forklaring. Passet det klokken 11.30?
A spoon full of sugar and the medicine goes down…….. I simply remember my favorite things and then I don’t feel so bad…… Fake it til you make it.
Jeg tenkte på hva en psykolog ville sagt. Prøv å se om du finner noen fine mennesker å være sammen med. OK, får prøve det, teste ut “solo travelers get together”. Det første spørsmålet som kom var selvølgelig: Har du det fint på turen? Refleksen svarte før jeg fikk tenkt meg om: Jo takk, kjempefint! Ingen liker jo folk som skaper dårlig stemning med å fortelle om kjipe ting. Det er kjekkere å være med dem som skaper latter og god stemning. Så hvis jeg vil omgås folk er det altså bare å følge moralen fra Sound of Music og Mary Poppins: Bare tenk på noe koselig, sukre pillen, så går det nok over. Bit det i deg. Ikke snakk om det. Det er så ubehagelig! Kan me ikkje heller bare koooosa oss!
Ida, ta deg samen, nå e du utrivelige, sarkasme kler deg ikkje. Du tror jo ikkje på sarkasme sjøl eingang. Sarkasme når aldri fram i en samtale, i en dialog. Sarkasme stenger ned. Men kanskje dette er et sted jeg kan la sarkasmen få litt plass? At det trengs?
Det som gjør meg mest forbanna, er at menn får fortsette, det har ingen konsekvenser. På møtet med en leder fikk jeg klem, jeg fikk grine, jeg ble hørt og jeg ble forsåvidt tatt på alvor, MEN samtidig sier hun at siden det ikke er overvåkningskameraer i saunaen kan de bare prate med mannen, men hvis han benekter det som har skjedd (det har de opplevd før), så kan de ikke gjøre noe. Han er også en betalende gjest. Det de kan tilby meg er at hvis jeg vil komme til bestemte tider i saunaen, kan de sørge for at han ikke er der da. Altså, det er MIN frihet som blir innskrenket, hans blir bare minimalt innskrenket og det er ikke sikkert at han merker det en gang. Jeg mistenker at den typen menn liker å vite at de kommer unna med det. Jeg tror ikke de skammer seg og stopper, selv om de får beskjed om at det er uakseptabelt. Det er nettopp den type makt som gir dem en følelse av nettopp makt. De vet de kan fortsette fordi det får ingen konsekvenser. De føler (ubevisst, fordi de har ikke et forhold til sitt eget følelsesliv og har heller ingen empati) seg små, og derfor trenger de å få andre til å føle seg mindre. De kommer aldri til å høre på en kvinne som sier at de bør finne mer ut av seg selv, fordi adferden deres er uakseptabel, men det kan være at de hadde hørt på en kompis som sa det til dem. Derfor er jeg opptatt av at hvis menn virkelig mener at de vil ha likestilling og mangfold, må de først begynne å se på seg selv og sin gjeng og så vil det automatisk bli plass for andre.
Men for alt i verden- utrygghet er big business! Er det noe som får økonomien til å blomstre så er det utrygghet. (Økonomien innenfor forsvar og sikkerhet blomsterer i utrygge tider, men er det en sånn verden vi vil ha? Er det her vi vil bruke ressursene våre? Er dette bærekraft?)
Jippi! Nå er det sikkert ikke lenge før de installerer kamera i saunaen også. Så har sikkerhetsfirmaet tjent ennå noen kroner. Her er det bare å ta en for laget, det er jo dette vi vil, vi vil ha vekst i økonomien. Det gir velferdskroner i kassa! Vil du ikke at dine foreldre skal få sykehejmsplass? Hva med din egen arbeidsplass delvis sponset av staten? Det er viktig for økonomien å ha noen som kan skape litt utrygghet og litt dårlig selvbilde (hallo skjønnhetsindustri!) Eller finnes det kanskje andre alternativer?
JA! Snakk sammen. Ikke gi makt til vinnere og manipulatorer, gi makt til samarbeidende, snille folk. La barnehageansatte og lærere få anledning til å gi omsorg og riktig oppmerksomhet i stedet for å måtte fylle ut skjemaer. Gi dem en anstendig lønn og gode arbeidsforhold. Gi foreldre rom og tid til å gi ungene sine oppmerksomhet og kjærlighet.
Nei, arbeidslinja der begge foreldre er ute fra hjemmet minimum 8 timer per dag og ungene er vekkplassert ca 10 timer per dag (barnehage, skole, sfo og fotballtrening) er ikke bra hvis vi vil ha sunne mennesker og sunne relasjoner. Det skaper utrygghet og utrygge relasjoner. Det skaper vinnere og tapere. Det skaper mentalt utslitte voksne og psykisk syke barn.
Vi kan velge å velge annerledes, men vi må velge! Vi kan ikke si at nei, men sånn er det jo bare.
Til og med universitetene holder på i samme lei. Her hylles lærere og det snakkes om viktigheten av å utdanne lærere, samtidig kuttes det i akademiske stillinger (undervisningsstillinger), studenter settes inn for å undervise og så brukes det penger på akkrediteringsprogrammer som skal vise hvor fremragende det er. At undervisningen er eminent. Eller egentlig viser den bare at de har et system for å rapportere utbyttet studentene har av undervisningen (det holder ikke med karakterene, for det er jo noe heeeelt annet?). De får et stempel. Det koster masse! Men hurra! Det er skapt et marked. Og markeder må vi ha for å få vekst i økonomien. Markedet for sertifisering enten det gjelder bærekraft, ekselens eller andre former for “bevis” er i enorm vekst. Fordi nå kan vi jo ikke stole på noe som ikke er bevist. Det eneste det beviser er at det er et rapporteringssystem. Hvis dette faktisk hadde virket hadde det ikke fantes overvektige folk. Det finnes haugevis med apper hvor du kan rapportere hva du spiser. Det måler sammensetning av næringsstoffer og kalorier. Alle som har prøvd en slik app, vet at det ikke er registreringen som gjør at du går ned i vekt. “ Men vi må jo, hvis ikke tiltrekker vi oss ikke de beste studentene og de beste lærerene”. Igjen, utrygghet og behovet for å smykke seg med ytre statussymboler. Hvis du vet at det du leverer er bra, trenger du ikke et bevis. Da vil det snakkes om. Folk vil vite at det er plassen å være. Hvis du vet hvorfor du spiser feil eller for mye, trenger du ikke en app for å telle kalorier. Alle vet at både for jorden og menneskenes helse er det bedre å gå enn å kjøre bil. Vi trenger ikke en rapport som forteller oss det først. Men hvis vi bare begynner å gå, får vi selvfølgelig verken solgt biler, bygget veier eller solgt rapporter. Risikoen med alle rapportene er: vi blir dumme og late fordi vi slutter å tenke, fordi vi ikke trenger å reflektere selv. Vi overlater til andre å fortelle oss hva vi skal gjøre. Vi slutter å stole på oss selv og våre erfaringer. Vi slutter å se oss rundt og faktisk se hva som skjer. Vi blir sittende med hodet i et skjema i stedet. Vi blir nyttige idioter for dem som krever rapporten og den som selger rapporten. Hvem fanden var det som kom på den geniale ideen at alle leverandører til kommunen må ha et bærekraftsstempel? Og samtidig vil den at det skal være mangfold av bedrifter og særlig skal det tilrettelegges for næringsutvikling og mulighet for små og nyoppstartede bedrifter? Jo, men det er så smart, for da tvinger vi de små også til å tenke på miljø. Hvilken klode lever dere på? Tror dere at Visma forurenser mindre og bidrar mer til fellesskapet enn en lite lokalt selskap? Eller Google eller PwC, eller Microsoft? Disse selskapene har mye penger- mer penger forurenser ALLTID mer enn mindre penger. Synd men sant.
Jeg kjenner anarkisten i meg presser på.
Finnes det ikke en forbanna plass som er opptatt av noe annet enn ytre statussymboler eller symbolpolitikk? Ord og handling, milevidt fra hverandre! Hvordan kan dere forvente tillit?
Dette ble en rant om litt av hvert. Frustrasjon over systemer. Systemer som i sin tid ble skapt av menn. Frustrasjon over mange menn. Jeg håper at ikke alt for mange tar det personlig, jeg vet at dagens menn ikke er skyld i systemene. Det er systemene vi må gjøre noe med. Men dessverre er det bare vi enkeltmennesker som kan gjøre noe med systemet. Systemet endrer seg ikke selv.
Vi må tørre å være plagsomme. Tørre å spørre hvorfor det? Hvorfor må vi gjøre det sånn? Vi må tåle at det blir mindre effektivt.
Til dere menn der ute som ber om at det ikke må være så mye drama (vil tippe mellom 25% og 50% av alle tinderprofiler) WHAT THE FU….?? Har dere sett på verden? Er det stillstand dere vil ha? Dere får synge med Jan Eggum: “....mor jeg vil tilbake, til ditt myke mørke leie, verden er for stor for meg………. “
I morgen kommer det et gladinnlegg! Følg med, følg med!