Amerikareisen #4
Natten var urolig. Bølger. Som å sove i vannseng. Jeg ble presset ned i madrassen og løftet opp fra madrassen, i takt med bølgene. Trøtt, men anspent kropp. Spenningene i magen som ikke slipper, pusten som setter seg fast i brystet. Hendene og armene som alltid er klar til å lange ut.
Kaffe og skriving i sengen i dag. Må rekke frokost. For å komme til frokostloungen må jeg gjennom velværeavdelingen. Plutselig hører jeg stemmen hans. Han snakker med en av de ansatte om at han vil inn i saunaen. Jeg har akkurat passert dem, men jeg må snu meg. Var det virkelig ham. Det knyter seg i magen og jeg kjenner tårene presser på. Nå kan jeg gi beskjed. Heldigvis er hun der, hun jeg fortalte det til i går. Det var ham! Jeg gjør som hun sa jeg skulle gjøre, jeg ga beskjed, pekte ham ut og gikk videre.
Tar de ansvar? Eller får han fortsette?
Jeg går raskt, men kroppen skjelver og jeg må ta meg sammen for å ikke vise at jeg holder på å grine.
Kaos på innsiden, smile, vaske hender, sette meg ned, smile, tygge, drikke kaffe, på utsiden.
Se ut på havet. Havet er trygt.
Solen er såvidt fremme i dag. Det er helsebot i solstrålene. Når det blir kaldt går jeg opp i biblioteket. Her er det lav hvisking, rolig atmosfære, jeg kan sitte litt gjemt blandt lesende og sovende mennesker.
Knuten i magen er der ennå. Jeg vet at den kommer til å slippe taket etterhvert. Jeg vet at jeg er sterkere enn den ynkelige lille mannen. Jeg trenger bare en liten pause. Jeg trenger å finne frem brølet i meg igjen.
På TV viser de Die Another Day. Det passer midt i blinken. Jinx, Halle Barry! Hun var så sykt rå. Jeg husker da filmen kom. Endeling noen jeg kunne identifisere meg med.
På tide å ta frem min indre Jinx. I fantasien kan jeg plaffe ned alle menn som ikke forstår hvorfor kvinner er mer sykemeldt enn dem selv, jeg kan plaffe ned alle som føler at de er berettiget til å krenke andre, jeg kan plaffe ned alle som mener at konkurranse er den beste løsningen. Konkurranse fordrer vinnere og tapere.Konkurransens vesen er å nedkjempe/spise/drepe andre. Det er vinnerne som dyrkes. Konkurranse gir oss menn som Trump, konkurranse gir oss juksemakere og overgripere (ja, det er også et overgrep å ha underbetalte ansatte og dårlige arbeidsforhold). Hvis samarbeid ble satt like høyt som det å vinne en konkurranse, hadde aldri Trump og hans likemenn fått noen plass.
Jeg er rasende og jeg skjønner ikke at flere folk som er med og tar beslutninger på vegne av meg, er enige med meg.
VRÆÆÆL!!! Kanskje det rett og slett er det denne turen skal brukes til? Å endelig få skrevet om det som har ligget så lenge. Som jeg syns har vært så vanskelig å få ut.
HAH! Kraften er tilbake.